Debatt i Aftenposten om Matallergier og intoleranser – enda en gang!
Publisert 09.07.2018
Av Dag Tveiten, daglig leder Lab1
Selv om nesten hver fjerde nordmann rapporterer om unormale reaksjoner på en eller flere typer matvarer, så er det bare 1-3 prosent av de voksne som får diagnostisert” ekte” matallergi. Trolig er det mange mennesker, både barn og voksne, som settes på omfattende eliminasjonsdietter uten virkelig å ha undersøkt om dette er nødvendig. Samtidig er det mange som ikke får anbefalt eliminasjonsdietter av sin lege/terapeut, men som kunne ha god nytte av det for sine helseplager.
Aftenposten har i løpet av de siste ukene publisert flere innlegg om matallergier og intoleranser. Jeg savner en større bredde, innsikt/oversikt og helhetsforståelse når man skal debattere dette omfattende fagområdet.
Redaktør Nina Kristensen i forskning.no skriver i Uviten i Aftenposten 12.juni at glutensensitivitet ikke eksisterer basert på en ny studie utført i Bergen. I mitt tilsvar til henne publisert i forskning.no, viste jeg til noen andre studier som taler for at glutensensitivitet eksisterer. Jeg mener at man ikke kan sette to streker under konklusjonen til Nina Kristiansen. Redaktøren i forskning.no skriver videre i et nytt innlegg i Aftenposten 26.juni at man bør gå til legen før man setter seg selv på strenge dietter. Det er jeg enig i. Problemet er imidlertid at legene ofte ikke kan hjelpe utover det å teste for matallergi (IgE), laktoseintoleranse og cøliaki. Og det er det bare ca. 3% av befolkningen som har. Mange blir ikke testet for dette heller da legen tolker pasientens sykehistorie til ikke å falle inn under disse diagnosene. Kostholdsveiledning er ikke hovedprioriteringen hos majoriteten av fastlegene, noe man kan forstå siden det er lite fokus på dette i utdannelsen av legene og at det i en travel fastlegepraksis ikke gis rom for omfattende kostholds utredninger og veiledning.
Professor Alessio Fasano (barnelege og gastroenterolog), en av de ledende ekspertene i verden på cøliaki og glutensensitivitet uten cøliaki, mener man bør skille tydelig mellom matintoleranse, matoverfølsomhet og matallergi. Matintoleranse oppstår når det er mangel på spesifikke enzymer som bidrar til å bryte ned/fordøye næringsstoffer i mat, næringsstoffer som det blir for store mengder av slik at de ikke blir komplett fordøyet eller spesifikke næringsstoffer som blir ufullstendig nedbrutt i tarmen. Vanlige eksempler på matintoleranser er laktoseintoleranse, FODMAP intoleranse og fruktoseintoleranse. Matoverfølsomhet/sensitivitet er immun medierte, ikke-IgE medierte reaksjoner mot noen næringsstoffer i mat (proteiner, peptider). Disse reaksjonene oppstår ikke alltid i det du får i deg mat med de aktuelle næringsstoffene. Dette kalles ofte for forsinkede immunreaksjoner og kan være forårsaket av immunkomplekser (antigen-antistoff) som igjen kan føre til betennelse. Disse plagene kan oppstå lenge etter inntak av mat og er derfor vanskelige å spesifisere på egen hånd (såkalt selvopplevd matoverfølsomhet). Type III og IV hypersensitivitet, antigen/antistoff immunkomplekser er eksempler på slike matreaksjoner. Matallergi er svært spesifikke immunreaksjoner som medieres via IgE antistoffer eller T-celler. Både IgE og T-celler kan reagere mot spesifikke proteiner, slik som for eksempel melke protein. Selv om det teoretisk er en klar forskjell på allergi og intoleranse, så er det i praksis ofte vanskelig å skille mellom dem. Hovedforskjellen ligger i at matvareallergi gjennomgående gir akutte, raskt oppståtte plager, mens matvareintoleranse gir langsommere og mindre dramatisk utvikling av reaksjoner.
Les mer om Matallergi og matintoleranser: kjenner du til forskjellen?
Barnelege Kvenshagen skriver i sin kronikk i Aftenposten 23.juni at matallergi i svært liten grad gir magesmerter. Den IgE-medierte matvareallergi utløser klassiske, allergiske straks reaksjoner fra munnhule, svelg og magetarmkanalen, luftveiene og/eller huden, eventuelt allergisk sjokk (anafylaksi). Kvenshagen skriver at man må lete etter andre årsaker enn matvarereaksjoner for å hjelpe pasienter med vondt i magen. Hun glemmer eller unnlater å komme inn på de andre mulige matoverfølsomhetsreaksjonene beskrevet over. Det er ganske overbevisende data fra publikasjoner i anerkjente medisinske tidsskrifter som beskriver en sammenheng mellom mat (eksempelvis FODMAP og ikke-cøliakisk gluten/hvete sensitivitet) og magesmerter ved for eksempel Irritabel Tarm Syndrom (IBS).
Det er derfor viktig å utføre laboratorietester, som sammen med sykehistorien, kan bidra til å avklare om symptomene skyldes matoverfølsomhet eller ikke. Den endelige konklusjonen kan først stilles etter en grundig eliminasjons- og provokasjonsdiett utført av medisinsk/ernæringskyndig helsepersonell. Det gjelder også for oppfølgingen av kostbehandlingen. Fastlegene kan teste for cøliaki, testing av straks allergi (IgE), samt laktoseintoleranse (laktose = melkesukker, ikke melkeprotein). Men dette vil ikke være tilstrekkelig for å oppdage alle som plages med matoverfølsomhetsreaksjoner. Skal man gjøre store endringer i kostholdet bør det være dokumentert at det er stoffer som bør tilføres eller fjernes fra maten. Ved eliminasjonsdietter er det viktig å tilføre ekstra med vitaminer, mineraler og andre næringsstoffer for å unngå næringsmangler. Spesielt viktig er dette for barn, hvor jeg sterkt anbefaler at pasientene oppsøker en lege med erfaring med matoverfølsomhet (eksempelvis allergolog eller barnelege) for kyndig veiledning og oppfølging.
Les mer om UMA - Utvidet Matoverfølsomhet
Jeg mener fastleger, legespesialister, kostholdsveiledere, forskere og andre som arbeider innen dette feltet bør vise mer ydmykhet og være mindre kategoriske i sine beskrivelser av fagområdet. Vi må ta inn over oss og akseptere at den hele og fulle oversikten/konklusjonen har vi ikke pr. dags dato. Altfor mange pasienter med betydelige helseplager blir i dag avspist med at matintoleranser er psykisk og innbilning og vi må unngå at plagende og syke pasienter stigmatiseres slik som Maja Skogstad beskriver i sitt debattinnlegg i Aftenposten 28.juni.
Hvordan skal vi komme dit? Mer forskning, undervisning, helhetsforståelse, nysgjerrighet og økt oppmerksomhet mener jeg er noe av det som skal til.
